De fleste som har jaktet med stående fuglehund, har opplevd at hunden ødelegger jaktbare situasjoner. De fleste hunder støkker fugl av og til, det må vi tåle , men det finnes ikke noe mer irriterende enn når en hund ødelegger fuglesituasjoner gang på gang. Det er ikke uvanlig at unghunder tjuvreiser fugl, det vil si tar opp fuglen på egenhånd, men som regel retter det seg når den får litt mer erfaring. Andre hunder vil fortsette å tjuvreise livet ut hvis vi ikke gjør noe aktivt for å stoppe det. Heldigvis lar problemet seg løse, så lenge vi er klar over hvordan instinktene til hunden fungerer, og hva svi kan gjøre for å påvirke atferd.

Jaktinstinkt – hva er det?

Et instinkt er definert som en medfødt programmering til å utføre komplekse atferder uten forutgående læring. Jaktinstinktet blir kalt rovdyrets evne til å løpe opp, fange og drepe dyret. Alle instinkter er både medfødt og nedarvet, noe som gjør at vi kan påvirke disse gjennom læring. I jaktinstinktet finnes det flere nedarvede egenskaper:

1. Motivasjon for å finne fugl
2. Standegenskap
3. Jagelyst
4. Drap

Disse har ikke nødvendigvis noen sammenheng. Det betyr at enkelte hunder for eksempel kan ha stor motivasjon for å finne fugl, men ikke for å jage fugl. Andre hunder derimot har liten motivasjon for å finne, men når de først finner fuglen, har de en voldsom motivasjon for å jage. Egenskapene i instinktet varierer voldsomt fra individ til individ. Når hunden tjuvreiser, er det standegenskapen vi må se nærmere på. Husk at standegenskapen ikke har sammenheng med noen av de andre egenskapene.

 

En unghund kan utvikle seg i to retninger.

Fuglehundens standegenskap kan utvikle seg i to retninger avhengig av hvor sterke eller svake nedarvede egenskaper hunden har for å feste stand. Har hunden sterke standegenskaper har hunden mindre motivasjon til å få fuglen på vingene. Har hunden svake standegenskaper har den sterk motivasjon for å få fuglen på vingene.

 

En hund med sterke standegenskaper vil feste stand og holde standen helt av seg selv.

Ungunden jobber i vinden og tar en kort stand. Etter liten stund mister den tålmodigheten og tjuvreiser. Fuglen letter og jagelysten slår inn, noe som gjør at hunden løper etter. Senere på dagen tar den samme hunden stand på nytt. Denne gangen holder hunden standen sin litt lenger en forrige gang før den tar opp fuglen og forfølger. Det vil si at det er en endring i atferd fra den første situasjonen tidligere på dagen. Etter hvert som denne hunden får erfaring vil den holde standen litt lenger for hver gang. Til slutt kommer den til å være helt fast i stand, og den venter på oss slik at vi kan komme helt opp i situasjonen.  

 

En hund med svake standegenskaper har sterk motivasjon for å få fuglen på vingene.

En unghund med svake standegenskaper fester også stand. Etter en liten stund mister den tålmodigheten og tjuvreiser. Fuglen letter og hunden løper etter. Senere på dagen tar den på nytt stand, men denne gangen går den raskere på. Etter hvert som denne hunden får erfaring vil den få større og større motivasjon til å få fuglen på vingene. Etter hvert vil den ikke feste stand i det helt tatt, og unghunden utvikler seg til å bli en ren støkkmaskin.  

 

Hvorfor utvikler hundene seg forskjellig?

Hundens nedarvede egenskaper for å feste stand avgjør hvordan hunden vil utvikle seg. Atferd forandrer seg på grunn av konsekvensene atferden får En hund endrer ikke atferd uten at det er en årsak til det.

En atferd kan endres ved å at den blir forsterket eller ved straff:

1. Forsterkning – øker hyppigheten av atferd
2. Straff – reduserer hyppigheten av atferd.

Dette er vitenskapelige begreper som ikke alltid blir brukt dagligtalen. Husk at hundens atferd forandrer seg av alle typer konsekvenser, ikke bare de vi gir til hunden. Hvis hunden for eksempel jager fugl og føler velbehag i situasjonen, får den en positiv forsterker som gjør at atferden øker i hyppighet.

 

Hvorfor vil unghunden med sterke standegenskaper feste stand og holde standen når den får erfaring?

Når hunden har festet stand og går frem letter fuglen. I neste situasjon ser vi at hunden holder standen litt lenger. Det vil si at gå frem-atferden har blitt «straffet». Oppflukten av fugl etter stand gjør at hunden blir mer og mer forsiktig.

 

Hvorfor vil unghunden med svake standegenskaper få mindre og mindre motivasjon til å holde standen?

Når hunden har festet stand og går frem letter fuglen. I neste situasjon ser vi at hunden er mindre interessert i feste stand. Det vil si at gå frem-atferden har fått en «positiv forsterkning. Oppflukten av fugl etter en stand er belønning, altså motsatt av forrige eksempel.

 

Gode råd kan virke i mot sin hensikt.

Når vi skal gi råd til hundeeiere, må vi alltid ta hensyn til individet. Ofte får hundeiere som har hunder som tjuvreiser råd om at den bare trenger mer erfaring med fugl. Har hunden sterke standegenskaper vil dette rådet fungere ypperlig, men for en hund med svake standegenskaper vil dette rådet bare gjøre vondt verre fordi hunden får en belønning for å tjuvreise.

 

Hva kan vi gjøre med hunder med svake standegenskaper?

Det er både fordeler og ulemper med svake og sterke standegenskaper. Har hunden for sterke standegenskaper, vil den ofte bli noe treg til å reise fugl  med årene (oppflukt = straff). Fordelen med en hund med svake standegenskaper, er at når den først er ferdig dressert vil den være fast i stand og i tillegg til å ha høy motivasjon til å reise.

 

Avstandssitt, ro i oppflukt, innkalling, og styring av hunden i terrenget er avgjørende for å lykkes.

Når en hund som liker å tjuvreiser tar stand og går frem, får den en belønning ved at fuglen letter. Denne belønningen må vi fjerne ved å kreve sitt. Det er svært få hunder som etter at de er komplett i ro (ikke en meter etter) når fuglen letter, fortsetter med å tjuvreise. Har vi en hund som tjuvreiser hver gang den kommer i fugl, til tross for at den har mye erfaring, må vi jobbe med dressuren. Hvis vi ikke gjør denne jobben skikkelig, vil vi aldri få en god jakthund.

 

Avstandssitt er nøkkelen til ro i oppflukt.

Det er viktig at hunden vet hva vi ønsker at den skal gjøre, det vil si at vi har lært den det. Noen slurver med grunndressuren og lærer ikke hunden hva sitt betyr før de drar i fjellet, der de korrigerer hunden kraftig når den løper etter fugl. Hunden lærer kanskje at det er feil å løpe etter fuglen, men denne framgangsmåten har også en del bivirkninger. For eksempel kan vi få en hund som tar stand, men tør ikke å gå frem av frykt for ubehaget som følger, vi kan altså få en treg reiser eller en hund som blinker, dvs. at hunden er viltsky og ikke tør å ta stand. Vi må lære hunden at det ikke er feil å løpe etter fugl, men det er feil å løpe etter fugl når vi roper sitt. Her er det en stor forskjell.

Jeg legger alltid opp treningen som en provokasjonsstige hvor jeg utsetter hunden for gradvis vanskeligere utfordringer. Når jeg har hunder til trening ved Fuglehundens Verden, tester jeg hunden med ulike provokasjoner før vi starter treningen med fugl. De fleste hundene glemmer seg når jeg presenterer forholdsvis enkle provokasjoner. Klarer vi ikke å få hunden til å sette seg når den løper etter en tennisball, klarer vi heller ikke å stoppe den når det letter ryper. Når hunden har lært avstandssitt 100 %, kan vi begynne å kreve at den stopper når det letter ryper.

 

Tren på oversiktlige områder, helst i fjellet til hunden er fast i stand.

Forutsettingen for å kunne stoppe hunden når det letter fugl, er at du må se hva som skjer. I skogen mister du fort oversikten, i tillegg løper skogsfuglen ofte vekk fra hunden. Det kan gjøre hunden enda mer motivert til å følge på. Gå helst i åpne områder i fjellet. Har du en stortgående hund, er det viktig at du styrer den slik at du alltid ser den og vet hva den holder på med. La den ikke forsvinne over en brink eller ned i skogen. Får hunden mulighet til å tjuvreise uten at du får stoppet den, vil problemet bare bli verre. Når hunden nærmer seg et sted du vil miste den av syne, for eksempel at den er i ferd med å forsvinne over en brink, styrer du den i motsatt retning med innkallingssignalet. Hvis hunden kommer for langt frem i terrenget, roper du sitt og lar den vente på deg til du kommer opp til den. Slik trening er en krevende prosess, men helt avgjørende for at du skal lykkes. Du må ikke la hunden få mulighet til å premiere seg selv med å ta opp fugl.

Når unghunden er blitt fast i stand, skal du imidlertid prøve å styre den minst mulig. Det er alltid en hårfin balansegang mellom hundens selvstendighet og vår kontroll. Har vi en unghund som er fast i stand, kan det å styre den i søk, ta fra den selvstendigheten. Men har vi et problem med at hunden tjuvreiser, må vi styre den til problemet er løst.

Når du har hatt flere situasjoner hvor du får stoppet hunden, vil du se at den gradvis vil holde standen lenger og lenger. Da er problemet i ferd med å løses, og du har fått en glimrende jakthund.  Da er det på tide å gi hunden muligheten til å avsøke terrenget uten din innblanding. Nå vet du at hunden vil holde standen til du kommer opp i situasjonen.

 

De fleste hunder med svake standegenskaper vil feste stand og holde standen ved at vi krever ro i oppflukt. Det finnes noen få individer som tjuvreiser for så være rolig. Dette sjelden og derfor ikke tatt med i artikkelen. Ta kontakt med en dyktig instruktør hvis du har dette problemet.  

 

Av Jon G. Hov (BSc ABT) - jonghov@fuglehundensverden.no