Vi har spurt personer som har mange års erfaring med å dressere fuglehunder. Fra Fuglehunden nr 2. 2017

Jon Georg Hov: 

Noen mener at unge hunder bør få løpe etter fugl for å få økt jaktlyst. Hva tenker du?

Spesielt to egenskaper i jaktinstinktet skal få muligheten til å utvikle seg når vi trener unge hunder:

1.            Motivasjonen for å finne

2.            Standegenskapen

Når vi starter treningen med en unghund, ønsker vi å stimulere motivasjonen for å finne, i tillegg til å se hvordan standen utvikler seg. Jagelysten i instinktet er derimot noe vi ikke ønsker at skal få mulighet til å utvikle.

Når vi slipper en helt uerfaren hund i fjellet, ønsker vi å lære hunden at det er fugl der ute. En uerfaren hund i fjellet er som oftest ikke på jakt, men på tur. Den bruker verken vind eller biotop fornuftig.  Vår jobb er å få hunden til å erfare at det er fugl i terrenget, slik at de nedarvede egenskapene utvikler seg. Hundens opplevelser med fugl i denne fasen bør være positive. Standegenskapen utvikler seg individuelt, avhengig av om hunden har sterke eller svake nedarvede egenskaper.

Når hunden kommer i fugl, er jeg nøye med å analysere endringen fra gang til gang. Har jeg en hund som fester stand og som blir fastere og fastere etter hvert som den får erfaring, fortsetter jeg med treningen. Da vet jeg at standen etter hvert blir så fast at hunden vil vente på meg til at jeg rekker å komme opp i situasjonen. Når hunden blir fastere og fastere, synes jeg det er nyttig med en langline som jeg etter hvert fester på. Når hunden tar stand og det letter fugl, holder jeg bare rolig igjen i langlinen og hunden får dermed gode og positive opplevelser med fugl, uten at jagelysten får mulighet til å utvikle seg. Dette til tross for at jeg har rukket å gjøre hunden helt ferdig i dressuren. Når dressuren er på plass, starer jeg med å kreve ro i oppflukt.

Ser jeg derimot at jeg har en hund noe svakere standegenskaper, og ser at etter hvert som hunden får erfaring begynner den å tjuvreise og tar opp fugl, gang på gang, velger jeg å avbryte. Da slipper jeg ikke denne hunden i terrenget før den generelle dressuren er på plass. Når hunden har 100 % forståelse for sitt på avstand — med provokasjoner— fortsetter jeg treningen i fjellet. Etter hvert som jeg får kontroll på jagelysten og hunden reagerer som jeg ønsker med å sette seg, blir standen også automatisk fastere og fastere. Lar vi hundene jage for mye på forhånd, vil automatisk denne jobben bli mer krevende og utfordrende.

Noen lar fuglehundene løpe løs i skogen på tur, uten at de følger med på hva de gjør. Hvor lurt er det?

Det er helt klart avhengig av flere ting. Hvilken målsetting har eieren med hunden? Hvilke nedarvede egenskaper har hunden? Er det fugl der eller ikke?

Eksempelvis: Eier har en målsetting om at hunden skal bli fast i stand i tillegg lære ro i oppflukt. Hunden har svake nedarvede egenskaper for å feste stand, og det er mye fugl i terrenget.

Med denne målsettingen, kombinert med hundens egenskaper, vil ikke dette være en god ide.  Når denne hunden våkner og kommer i fugl, vil den etter hvert begynne selvstendig å ta opp fugl, og det blir en positiv forsterkning å løpe etter. I skogen er det også vanskelig å få oversikt, i tillegg til at fuglen ofte er mer utfordrende for en ung hund. 

1. Eier har en målsetting om at hunden skal bli fast i stand, men ro i oppflukt er ikke en prioritet. Hunden har sterke nedarvede egenskaper for å feste stand.

Når en slik hund får erfaring med fugl, vil standen bli fastere og fastere kun med erfaring. Hunden lærer av sine erfaringer (oppflukt = negativ straff), og til slutt er hunden fast i stand uavhengig av eiers oppfølging. Så lenge hunden holder god kontakt og kommer jevnlig innom, vil ikke denne eieren føle at det er noe problem å slippe hunden i skogen uten å følge opp.

1. Eier slipper hunden i et turområde hvor det generelt er svært lite fugl. Hunden skal lære ro i oppflukt.

Jeg slipper selv mine hunder løs når jeg går på tur i et område hvor jeg vet at det ikke er noe særlig med fugl.  Hundene løper fritt uten at jeg kontrollerer dem 100%, og for meg virker det som de kjenner igjen stedet og ikke aktivt søker etter fugl. De er mer på tur, men får god mosjon. Går de i annen biotop ser jeg at de aktivt er på jakt, og det virker som om de klarer å skille dette ganske greit. Jeg hadde imidlertid ikke sluppet dem løs hvis det hadde vært fugl, for i utgangspunktet ønsker jeg som fører å ha kontroll over situasjonene.

Eieren synes det er greit at hunden jumper 10, 20 eller 30 meter etter i fuglearbeid. Det er ”bra nok”. Hva tenker du om det?

Det er ulike forutsetninger for dette spørsmålet.

Har det med sikkerhet og effektivitet på jakt å gjøre? Har eieren et problem med tjuvreis eller treg reis? Hvor langt har hunden kommet i opplæringen med ro i oppflukt? Er spørsmålet i forbindelse med en diskusjon om avl og avlsdyr å gjøre?

1. 1.       Sikkerhet og effektivitet.

Personlig legger jeg alltid vekt på opplæringen av ro i oppflukt fordi jeg synes jeg får en mer effektiv og ikke minst sikker jakt. Det er ganske mange skuddsjanser som blir spolert av at hunden kommer inn i skuddbildet. Du får også en generelt mer lydig og samarbeidsvillig hund.

1. 2.       Ulike hundeeiere = ulike målsettinger. Ulike hunder = ulike metoder. Vi må tilpasse oss.

Vi må respektere at ulike hundeiere har ulike ambisjoner og målsettinger. Jeg har selv mange jegere på kurs og privattimer som kun ønsker at hunden skal bli fast i stand. Ro i oppflukt er for dem likegyldig. Her er ingenting feil eller riktig. Det går mer på smak og behag.  Men de fleste jegere vil gjerne at hunden skal være fast i stand i første fuglekontakt, reise djervt, være flink til å følge på springende fugl, og ta lite blindstand. Det er ofte vanskelig å få både i pose og i sekk.

Ulempen med våre dressurmetoder er at når vi krever at hunden skal sette seg ned på en kommando (sett deg ned ellers får du en negativ konsekvens), er at kommandoen vår «straffer» (klassisk betinging) den handlingen hunden gjør når kommandoen blir gitt. Når hunden har respekt for fløyta eller sitt-kommandoen, må vi ikke misbruke denne respekten, og «time» fløyta eller sitt-ordren ut ifra hvilke nedarvede egenskaper hunden har. Har du en hund som tjuvreiser, skal den stoppes momentant med fløyta/sitt. Da blir tjuvreisen «straffet» og hunden blir etter hvert fast i stand. Her må eieren inn med mer dressur for å få hunden til å samarbeide. Fordelen med denne hunden er at når hunden først blir fast i stand, er den ofte svært djerv til å reise fugl. Har du derimot en hund som er fast i standen og som er under opplæring av ro i oppflukt, anbefaler jeg alltid å la hunden gå etter 20 – 30 meter i starten. Hunden skal føle velbehag med å reise, men hunden skal lære at det er feil å jage. Stopper vi hunden for raskt i starten kan vi risikere at hunden kobler feil fordi fløyte/sitt er straffende (såfremt hunden respekterer). Etter hvert som hunden får en forståelse for at den skal stoppe, lar vi hunden løpe mindre og mindre etter, før vi stopper den med fløyte/sitt.

1. 3.       Avl 

Før i tiden sa man alltid at «hunden skal også tåle å bli dressert». Vi vet at en del unghunder gjør det bra som unge, men ikke som voksne. Dette kan det være flere årsaker til.

Kombinasjonen av de ulike nedarvede egenskapene har stor betydning.

Standegenskapen

Er denne for sterk (nedarvet) vil hunden bare bli tregere og tregere til å reise når den får erfaring. Når hunden skal over i AK skal også hunden bli komplett rolig i oppflukt og skudd. Fløyte/sitt (som også er straffende) i kombinasjon sterk standegenskap, kan føre til at hunden blir treg til å reise.

Sammenhengen mellom motivasjonen for å finne kontra lysten til å jage.

Har hunden mye jagelyst og kanskje litt mindre av egenskapen «lyst til å finne» vil hunden når den skal over i AK og bli 100% rolig, miste noe av motivasjonen av selve jakten  — fordi det ikke er tillatt å jage.

Det er derfor ikke imponerende å se på en unghund på jaktprøve som søker glimrende hvis den ikke er dressert. Går unghunden glimrende i tillegg til å være dressert, ja så er det desto mer imponerende.