Fuglehundens nedarvede egensakper

Er noen fuglehunder født med en genetikk som gjør at de blir trege i reisen? Vi stiller noen spørsmål og har funnet svar.

Tekst: Instruktør Jon Georg Hov, Fuglehundens verden

 

Hvorfor er det slik at noen fuglehunder ikke tar stand og tjuvreiser? Er det fordi den ble født med et dårlig utviklet standinstinkt, eller er det fordi eieren har gjort noe galt underveis?

Når det gjelder treg reis, finnes det mange teorier. Ikke alltid er det hundeeieren som har skyld i at hunden blir treg til å reise.

Når vi ser på problemet, er det viktig å stille ett spørsmål:

Hvorfor utvikler fuglehundene seg så forskjellig?

Noen fuglehunder er bare gode når de er unghunder og ikke når de blir eldre, andre er ikke gode som unge, men blir det som voksne. Vi skal først se på hvorfor hunder utvikler seg forskjellig

Jaktinstinktet – hva er det?

Et instinkt er definert som en medfødt programmering til å utføre komplekse atferder uten forutgående læring.

Rovdyrets evne til å løpe opp, fange og drepe byttet blir ofte omtalt som «jaktinstinkt». Alle instinkter er medfødt og nedarvet, og disse kan vi også påvirke gjennom læring. I fuglehundens jaktinstinkt finner vi forskjellige egenskaper:

1. Motivasjon for å finne fugl

2. Stand

3. Jagelyst

Husk på at disse egenskapene ikke har sammenheng med hverandre.

En hund kan ha voldsomt stor motivasjon for å finne fugl. Denne hunden trenger lite erfaring før den «våkner» og jakter svært bevisst fra tidlig alder. Men når fuglen først letter, er den ikke interessert i å jage. Denne fuglehunden er mer interessert i å finne ny fugl.

Et annet individ har lav motivasjon for å finne fugl, men når den først finner, skal det jages hemningsløst. Når hunden er ferdig med å «jage» er den mindre interessert i å finne ny fugl.

Andre individer har stor lyst til å finne fugl og stor lyst til å jage fugl.

Når vi sier at hunden har mye «jaktinstinkt» er det upresist. Hvilken egenskap snakker vi om?

Det ideelle ville selvfølgelig ha vært å ha en hund med sterk motivasjon for å finne fugl, og ingen motivasjon for å jage fugl. Men å forstå hunders atferd er ikke alltid så enkelt. Vi sier for eksempel at hunder som hyler og kaster seg frem i kobbelet når de ser ryper på fjellet, har mye jaktlyst. Men når hunden etter en stund blir sluppet løs ser vi at den ikke er motivert for å finne fugl.

For oss som eiere blir det en slags logisk brist i hundens atferd. Når den så tydelig vil jakte, bør den også gjøre det, men hunder tenker og ter seg ikke som oss.

Hvorfor er noen hunder mer motivert for å utvise den ene atferden fremfor den andre? Mest sannsynlig handler det om avl – og den enkelte hunds oppfattelse av hvilken del av jakten (finne eller å jage), som er viktigst.

Når det gjelder trege reisere, kan vi sikkert si: Styrken på standegenskapen avgjør om hunden viser vilje til å reise fugl eller ikke.

Atferd er et resultat av dyrets genetiske disposisjon når, eller etter at det har blitt påvirket av miljøet.

Fuglehundens standegenskap kan utvikle seg i to retninger. Har hunden sterke standegenskaper, har hunden mindre motivasjon til å få fuglen på vingene. Har hunden svakere standegenskaper, har den sterk motivasjon for å få fuglen på vingene. Om vi vil det eller ikke, så henger dette sammen.

Unghunden jobber i vinden og tar en kort stand. Etter liten stund mister den tålmodigheten og tjuvreiser. Senere på dagen tar den samme hunden stand på nytt. Denne gangen står hunden i stand litt lenger før den tar opp fuglen og forfølger. Det vil si at det er en endring i atferd fra den første situasjonen tidligere på dagen.

Etter hvert som denne hunden får erfaring, vil den holde standen litt lengre for hver gang. Til slutt kommer den til å være helt fast i standen, og den venter på oss slik at vi kan komme helt opp i situasjonen. 

En unghund med svakere standegenskaper fester også stand. Etter en liten stund mister den tålmodigheten og tjuvreiser. Fuglen letter, og hunden løper etter. Senere på dagen tar den på nytt stand, men denne gangen går den raskere på. Etter hvert som denne hunden får erfaring, vil den få større og større motivasjon til å få fuglen på vingene. Etter hvert vil den ikke feste stand i det helt tatt, og unghunden utvikler seg til å bli en ren støkkmaskin, som premierer seg selv med å jage fugl hver gang. 

Hvorfor utvikler hundene seg forskjellig?

Hundens nedarvede egenskaper for å feste stand avgjør hvordan hunden vil utvikle seg. Atferd forandrer seg på grunn av konsekvensene atferden får. En hund endrer ikke atferd uten at det er en årsak til det.

Atferd blir påvirket av konsekvenser.

1.           Forsterkning – øker hyppigheten av atferd

2.           Straff – reduserer hyppigheten av atferd.

Dette er vitenskapelige begreper som ikke alltid blir brukt dagligtalen. Husk at hundens atferd forandrer seg av alle typer konsekvenser, ikke bare de vi gir til hunden.

Får hunden for eksempel tak i mat på benken som den har lyst på når den hopper opp, vil dette ofte medføre at denne type atferd øker i hyppighet.

Hvorfor vil unghunden med sterke standegenskaper feste stand og holde standen når den får erfaring?

Når hunden har festet stand og går frem letter fuglen. I neste situasjon ser vi at hunden holder standen litt lengre. Det vil si at gå-frem-atferden har blitt «straffet – negativ straff». Negativ straff betyr at vi får mindre hyppighet av atferd når vi fjerne noe som hunden er motivert for å oppnå.  Hunden lærer at «hvis jeg er uforsiktig og går for hardt på vil fuglen lette» og hunden vil roe tempoet neste gang den kjenner luktbildene. Oppflukten av fugl når hunden går på, gjør at hunden blir mer og mer forsiktig. Denne hunden har sterk motivasjon for å ta stand og ønsker ikke å «støkke» fuglen og gjøre «feil». Hunden lærer av sine egne feil og bli mer forsiktig når den kjenner luktbildene.

Hvorfor vil unghunden med svake standegenskaper få mindre og mindre motivasjon til å holde standen?

Når hunden har festet stand og går frem, letter fuglen. I neste situasjon ser vi at hunden er mindre interessert i å feste stand. Det vil si at gå-frem-atferden har fått en «positiv forsterkning». Oppflukten av fugl etter en stand er en positiv forsterkning, altså motsatt av forrige eksempel. Denne hunden ønsker å ta opp fuglen og blir mer «djerv» når den kjenner luktbildene. Når denne hunden får mer erfaring vil interessen for å ta opp fuglen bli sterkere, og har hunden i tillegg svake standegenskaper, vil den etter hvert ikke feste stand i det hele tatt.

Gode råd kan virke imot sin hensikt.

Når vi skal gi råd til hundeeiere, må vi alltid ta hensyn til individet. Ofte får hundeiere som har hunder som tjuvreiser råd om at den bare trenger mer erfaring med fugl for at den skal bli fastere. Har hunden sterke standegenskaper, vil dette rådet fungere ypperlig, men for en hund med svært svake standegenskaper, vil dette rådet bare gjøre problemet større fordi hunden får en belønning for å tjuvreise og vil derfor utvikle seg til å bli en ren støkkmaskin i fjellet.

Vi kan ikke si at en fuglehund er født treg i reisen, men vi kan si at noen er definitivt født med en genetikk som gjør at de vil bli trege i reisen etter hvert som de får erfaring med fugl.

Kan vi lære hunden å reise fugl ved å trene på dette hjemme?

Hvorfor går hunden ut av "transen" (stand) for å reise fugl? En teori kan være at det å gå frem til fuglen (å reise) er selve motivasjonen for å ta stand. Å få lov til å gå frem kan være selve forsterkningen (eller en del av forsterkningen).

Flere hundeeiere lærer fuglehunden et ”ja” signal. Dette kan være positiv betinget forsterker. Når signalet blir gitt, reiser hunden fuglen.

Andre hundeeiere lærer derimot ikke hunden noe signal for” å reise” på forhånd. Hvorfor går disse hunden frem på et ikke lært signal? For enkelte hunder er motivasjonen så høy at den går frem selv om signalet ikke lært. Vi kan sammenlikne denne atferden mot andre dyr som sniker seg innpå byttet og kaster seg frem når viltet trykker. 

Når vi lærer hunden et signal for eksempel ja, vil dette fortelle hunden, at hvis den gjør noe bestemt, har den mulighet for å oppnå en forsterkning (diskriminativ stimulus).  Så hvis Ja-lyd er definert som: Ja = gå frem til  + spis en godbit, så forteller ordet ja, at hunden skal gå frem.

Vil en slik form for trening være med på å få hunden til å reise djervt i fjellet når vi sier ja?

Nedarvet atferd overstyrer innlært atferd. Atferden å ta stand er en nedarvet egenskap og hundens motivasjon for å reise fugl er avhengig om den har svake eller sterke nedarvede egenskaper. En hund med sterke nedarvede egenskaper for å feste stand vil ha stor motivasjon for å stå i stand og mindre motivasjon for å gå på.

Et instinkt vil alltid bli påvirket av det vi kaller et nøkkelstimuli. Et nøkkelstimuli i dette tilfellet kan være luktbilder, vingeslag, rypekakling og liknende.

Når en fuglehund oppfatter et nøkkelstimuli vil dette påvirke standegenskapen. 

Luktbildene motiver de nedarvede egenskapene i disse situasjonene.  Godbiter motiverer annen atferd. Derfor vil hunden reagere forskjellig avhengig av hvilket «stimuli» som påvirker atferden. Hunden kan raskt løpe bort til godbitene hjemme når vi sier «ja», men fuglehunden vil likevel være treg til å gå på rypa når vi sier «ja» fordi rypa er et nøkkelstimuli som påvirker andre nedarvede egenskaper og derfor er en helt annen motivasjon.

Vi kan få hunden fastere i stand gjennom dressur, men det er mer utfordrende å få hunden til å gå på hvis motivasjonen for å reise er svak.

Det er hundens respons på nøkkelstimuli som viser hvilken motivasjon hunden har for å reise fugl.

Hvis hunden har sterke standegenskaper, vil et sterkt nøkkelstimuli medføre at hunden er mindre motivert for å reise. For eksempel:

• hvis hunden står tett på rypa
• hvis hunden står midt i et rypekull hvor det er sterke luktbilder overalt
• hvis hunden ikke har kontroll på hvor rypa befinner seg. Hunden står upresist. Denne hunden ønsker ikke å «gjøre feil» og blir derfor mer forsiktig.
• hvis rypa eksponerer seg og hunden ser rypa foran seg for eksempel under trening på vinteren. Det er vanskelig å få hunden ut av «transen»

 

Dette er nøkkelstimuli som gjør at det kan være mer utfordrende å få hunden til å reise. Derfor vil hundens vilje til å reise fugl være avhengig av styrken på standegenskapen, men også situasjonen. Er nøkkelstimuli sterkt, vil dette medføre mindre motivasjon for å reise fugl. For eksempel vil hunden vise større vilje til å reise/avansere når hunden tar stand på lang avstand og rypa ligger lengre frem i terrenget. Da er nøkkelstimuli svakere og hunden har mer motivasjon for å gå frem.

 

Har hunden svake standegenskaper, vil du få motsatt effekt. Hvis en svært djerv unghund får øye på rypa som eksponerer seg og rypa beveger seg, vil denne hunden ikke motstå «fristelsen» – og den tar opp fuglen å egen hånd.

 

Indikasjoner på sterke standegenskaper:

• Tar mye blindstand
• Dårlig presisjon
• Tar stand på lange hold. Står sjelden tett på fugl.
• «Hekter» seg opp i luktbilder
• Vanskelig å få frem når nøkkelstimuli er sterkt.
• Blir ofte tregere og tregere med mer trening og jakt i fjellet.

 

Hunder som ofte er presise, er normalt også flink til å følge på springende fugl. Dette har igjen sammenheng med motivasjonen til å gå frem. Hunder med lav motivasjon, altså sterke nedarvede egenskaper for å feste stand, vil selvfølgelig være mindre flink til å følge på springende fugl.

I og med at standen er nedarvet egenskap kan fuglehunden bli treg til å reise av flere årsaker. Men det er ikke nødvendigvis opplæringen av fuglehunden som er årsaken til at hunden er treg til å reise fugl.

 

Hvorfor en noen unghunder bare gode som unghunder og ikke som voksne?

 

1.For sterke standegensaper

Hunden tar raskt vare på sjansene, men etter hvert som den blir jaktet med og får mer erfaring, vil den bli tregere i reisen. Er standegenskapen for sterk, vil den bli for treg og kanskje låse seg etter hvert. Denne hunden har sin formtopp tidlig i karrieren. Hvis vi setter det helt på spissen, ville denne hunden hatt større vilje til å reise fugl når den ble eldre, hvis den hadde fått mindre trening i fjellet.  Den er flinkere til å ta vare på sjansene sine fremfor andre unghunder fordi den reagerer sterkere på nøkkelstimuli (fugl).

2. Motivasjon for å finne vs motivasjon for å jage.

Lysten til å finne fugl og det å jage fugl har ingen sammenheng.

I UK stilles det ikke de samme kravene til dressur som i de andre klassene. Det er ikke særlig imponerende å se en unghund som søker fantastisk hvis den ikke er dressert. Hva skjer den dagen hunden blir dressert? Noen hunder har voldsom stor interesse for å jage og når denne muligheten blir borte, vil hunden også miste noen av motivasjonen for å finne fugl. Å jage fugl er selve motivasjonen for å finne.

Skal vi se på sammenhengen/forskjellen mellom de ulike nedarvede egenskapene kan vi ikke bare se på premier I UK. En hund som får gode premier i AK og VK, som også har djervhet og presisjon i orden, gir oss et mye bedre bilde av de nedarvede egenskapene når det gjelder sammenhengen mellom egenskapene stand og jagelyst.

Det er også fordeler med gode unghunder

Hvis vi ser på egenskapen «motivasjon for å finne» er det svært positivt at en hund våkner tidlig med lite erfaring med fugl. Noen hunder søker erfarent fra første sekund, hvor andre hunder trenger å «vasse» i fugl før de våkner. Sterke nedarvede egenskaper trenger lite «stimuli» for å bli påvirket.  Dette er vært positivt når det gjelder denne egenskapen. Hvis hunden jakter erfarent til tross for lite erfaring, er det stor sjanse for at den mye nedarvet lyst til å finne» og ikke bare et resultat av miljøpåvirkninger.

Skal vi se på UK premier må vi også se på hva hunden presterer når den blir eldre når det gjelder egenskapene stand – jagelyst. Men det er svært positivt at hunden våkner tidlig til tross for lite erfaring.  Har vi har en god unghund som også presterer godt i AK og VK er dette et svært spennende emne for bruk i avl.

 

Det handler om å finne en god balansegang

Ønsker du som hundeeier en hund som reiser fugl djervt og som er presis bør ikke utvelgelsen av valp være tilfeldig.

Årsaker til treghet kan være for sterke nedarvede egenskaper til å feste stand, feil opplæring, eller en kombinasjon av både for sterke nedarvede egenskaper og feil opplæring.

Det er kanskje lettere å få hunder med svake nedarvede egenskaper til å reise friskt, fordi vi kan kompensere for hundens tjuvreis med bruk av operante konsekvenser.

Det hele handler om å finne en god balansegang, slik at hunden verken har for sterke eller for svake egenskaper. Derfor har vi utallige jaktprøver rundt omkring i landet hvor vi prøver å avdekke disse nedarvede egenskapene.